Bygda Redalen fikk en særlig plass i utviklingen av misjonslivet på Østlandet mot slutten av 1800-tallet. Mange emissærer og forkynnere bosatte seg her, noe som også medførte at redølingene sjøl ble frelst og gjorde en betydelig misjonsinnsats på starten av 1900-tallet.
Av Torvild Sveen
I store deler av perioden fra midten av 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet stod misjonslivet sterkt i bygdene rundt Mjøsa. Særlig i området mellom Biri, Redalen og Snertingdal utviklet det seg et omfattende og levende kristelig miljø, preget av lekpredikanter, kvinneforeninger, bedehus og sterke personlige vitnesbyrd. Misjonen ble ikke bare et religiøst anliggende, men også en viktig del av bygdas sosiale og kulturelle liv.
Redalen som religiøst sentrum
Bakgrunnen for det sterke misjonslivet må søkes i lekmannsbevegelsen som vokste fram etter Hans Nielsen Hauge på begynnelsen av 1800-tallet. Hauge reiste selv gjennom distriktet omkring år 1800, og selv om oppholdene hans var korte, fikk forkynnelsen stor betydning. Haugianismen la vekt på personlig tro, arbeidsomhet og lekfolkets ansvar i kristenlivet. Dette førte til at det oppstod et sterkt religiøst miljø også utenfor kirkens tradisjonelle rammer.
I Biri og Snertingdal fikk denne bevegelsen særlig godt fotfeste. Husmøter, salmesang og oppbyggelser ble vanlige innslag i bygdelivet, og mange av de senere misjonsmiljøene sprang direkte ut av denne tradisjonen.
Redalen fikk i denne sammenhengen en helt spesiell posisjon. Bygda utviklet seg gradvis til et samlingspunkt for emissærer, forkynnere og misjonsfolk, og flere sentrale personer innen norsk misjonsarbeid hadde tilknytning hit. Her møttes haugianismens arv, indremisjonens organisasjonskultur og den voksende Kinamisjonen i et miljø som skulle sette dype spor i generasjoner.
Markante personligheter
På slutten av 1800-tallet utviklet særskilt aktiviteten seg rundt gårdene Unset og Øvre Sandvold. I tillegg ble Haupberg og Kvernstuen sentrale steder for bygdas misjonsliv. Flere av de sentrale forkynnerne i området kom utenfra, men fant sitt hjem og virke nettopp her.
På Fremstad bodde Martinus Eriksen (1830–1891), opprinnelig lærer, men senere heltidsforkynner. Han var gift med Karen Hasli og ble en kjent predikant i distriktet. På Sander bodde Ole Vaadeland fra Rogaland, en ivrig forkjemper for avholdsbevegelsen. I 1884 ble «Redalen Totalavholdsforening» stiftet med hjelp av den svenske blikkenslageren Nystrøm, som en tid bodde i området. Også Øvre Sandvold fikk en sentral rolle. Christen Amble fra Kaupanger i Sogn kjøpte stedet i 1869 og giftet seg med Pernille, søsteren til Martinus Eriksen. Pernille Amble ble senere en av stifterne av Redalen kvinneforening, som fikk stor betydning for misjonsarbeidet i bygda.
I årene som fulgte bodde flere kjente emissærer på Sandvold, blant dem Halvor Andresen og Erik Syversen Aandal. Men den som kanskje fikk størst betydning for misjonslivet i hele distriktet, var Ole Martin Johansen – senere kjent som «Biri-Johansen».
«Biri-Johansen» og Kinamisjonen
Ole Martin Johansen var født ved Alvøen utenfor Bergen i 1854. Han ble tidlig grepet av det nye misjonsengasjementet som vokste fram omkring Det norske lutherske Kinamisjonsforbund, stiftet i 1891. Sammen med kona Anne Nilsdatter Stenberg fra Øyer kjøpte han Øvre Sandvold i 1894, og herfra bygde han opp et omfattende misjonsarbeid.
Johansen var kjent som en livlig og varm forkynner som særlig nådde ungdommen. På grunn av sitt mørke hår og skjegg fikk han tilnavnet «Svarte-Johansen», men han ble også kjent som «Biri-Johansen» etter at han slo seg ned i Redalen. Virkeområdet hans strakte seg over store deler av Oppland og Hedmark. Han reiste gjennom Gudbrandsdalen, Hadeland, Valdres og Mjøsområdet, og innen 1905 hadde han stiftet hele 55 kinalag bare i Oppland. Dette viser hvor raskt og sterkt Kinamisjonen vokste i distriktet.
Kvinnene tok tak
En av de viktigste støttespillerne hans i Redalen var Matea Kvernstuen. Hun og mannen Martin bodde på en plass under Roli, der mange møter ble holdt og forkynnere fikk husrom. Da Johansen stiftet kinalag i Redalen før 1895, ble Matea valgt til leder. Hjemmet deres ble et viktig samlingssted for bønn og møtevirksomhet.
Kvinneforeningene fikk en helt avgjørende rolle i misjonsarbeidet. I Redalen ble den første kvinneforeningen stiftet allerede i 1877 på Sanner av Pernille Amble og Karen Fremstad. Opprinnelig het den Nordre Redal kvinneforening, men senere oppstod egne foreninger både i Redalen og Biri. Kvinnene tok tak og organiserte misjonsmøter, håndarbeidskvelder, innsamlinger, misjonsfester og sosialt arbeid.
Gjennom dette skaffet de betydelige midler til misjonsarbeidet ute i verden, samtidig som de bygde sterke lokale fellesskap.
Karmel
I 1959 kunne Redalen kvinneforening feire sitt 80-årsjubileum på Karmel bedehus. Avisomtaler fra jubileet viser hvordan foreningen fortsatt stod sterkt og samlet både tidligere og nåværende medlemmer. En av de mest markante kvinnene i denne tradisjonen var Marthe Etnestad. Hun var formann i kvinneforeningen i 40 år og spilte samtidig orgel på Karmel bedehus. Minnetekstene etter henne beskriver et menneske preget av trofasthet, arbeidsomhet og sterk kristelig overbevisning.
Karmel bedehus ble sentrum for mye av misjonslivet i Redalen. Her ble det arrangert:
møter, søndagsskole, sangkvelder, misjonsfester, foredrag og filmvisninger. Bedehuset fungerte ikke bare som religiøst samlingssted, men også som et kulturelt sentrum for bygda. Misjonslivet ble dermed en viktig del av den lokale identiteten.
Haupberg-familien og misjonen til Kina
Flere personer fra Redalen gikk også ut som misjonærer. Mest kjent er Anna Haupberg (1883–1976), som emigrerte til USA og senere ble misjonær i Kina gjennom Christian and Missionary Alliance. Hun arbeidet i Gansu-provinsen nær Tibet under svært krevende forhold. Under de såkalte «White Wolf»-urolighetene i 1914 befant hun seg midt i et konfliktområde der landsbyer og klostre ble angrepet og satt i brann.
Broren Olaf Haupberg ble samtidig en sentral leder for Kinamisjonen i distriktet hjemme i Norge, og var leder for foreningen i Redalen i 40 år. Familien illustrerer hvordan det lokale misjonslivet i Redalen var tett knyttet til den globale protestantiske misjonsbevegelsen.
Hvor omfattende kristenlivet var i distriktet, ser vi tydelig av oversikter fra 1930-årene. I Biri, Redalen og Snertingdal fantes det flere indremisjonsforeninger, ungdomsforeninger,
kvinneforeninger, søndagsskoler, barneforeninger, Kinamisjonsforeninger, Santalmisjonsforeninger og sjømannsmisjonslag.
Misjonslivet her i traktene var ikke et marginalt fenomen, men en av bærebjelkene i bygdenes organisasjons- og kulturliv.
Pekte framover
Historien om misjonslivet i Redalen handler om langt mer enn forkynnelse alene. Den handler om mennesker som bygde fellesskap, skapte møteplasser og utviklet sterke organisasjoner. Kvinner og menn, lekfolk og emissærer, lokale bønder og tilreisende forkynnere bidro alle til å forme et miljø som satte dype spor i bygdas historie. I dag står mange av disse navnene i fare for å bli glemt. Likevel lever arven videre gjennom bedehusene, organisasjonene, sangtradisjonene og fortellingene som fortsatt finnes i lokalsamfunnet. Misjonslivet var i mange tiår en av de sterkeste kulturkreftene i Redalen – og en viktig del av identiteten til hele Biri-distriktet.
